Koffeinholdig te-ikke bra for søvnen

I dag drakk jeg en liter av kinesisk te, som i følge damen på Sunkost skal kunne virke positivt på vektreduksjon. Det hun glemte å si, og som ikke var notert på pakken, var at teen inneholdt koffein. Selv om vidunderteen ikke akkurat var i samme prisklasse som Lipton, må jeg si at jeg heller ville ha dukket 10 liter med Lipton fremfor denne teen. Men, heldig som jeg er, har jeg en mann som er nokså påpasselig med hva vi(jeg) bruker penger på, og i følge han skal jeg jammen ta meg drikke opp hver eneste slurk av de vonde bladers safter. Han lo faktisk litt da han så ansiktsuttrykket mitt etter den første slurken i dag, og blikket hans ga uttrykk for at nå kunne jeg angre på at jeg brukte penger på dette...

Så i dag har jeg altså bedrevet intet mindre enn tedrikking, etterfulgt med mengder av vann for å skylle ned ulumskheten. Men hva gjør ikke en stakkars kvinne for utseende. Et lite håp om at en vidunderkur dyrket av flittige kinesere skal kunne gjøre min middelmådige kropp til noe smekkert og lekkert. Er det for mye å håpe på? Nåja, i løpet av de 10-15 år jeg har vært bevisst på at kroppen min ikke er det jeg har lyst at den skal være, har jeg innfunnet meg med at vidunderkurer og muskelstrammende belter og hva det skal være, ikke fungerer på meg.

Der jeg til stadighet feiler med disse "hjelpemidlene" er at jeg verken har tålmodighet eller viljestyrke til å fortsette med de. Etter et visst punkt blir jeg likegyldig, og tenker at jeg ikke trenger det.

Huff. Klokken er snart halv tre, og jeg skriver nesten i transe.

Anywho, så var poenget mitt at jeg har for mye koffein i meg. Eller....ja det var det

Sommerferie:)

For over en uke siden leverte jeg min hjemmeeksamen. En nokså merkelig følelse å gi fra seg noe man har jobbet med i ti timer hver dag i en uke.

Nå har jeg sommerfeire!

Fram til nå har jeg bare laffet rundt i stuen og sett TV, og ikke gjort noe spesielt "sommerferieaktig". Snart skal jeg jobbe som vikar i en barnehage, og det blir kjekt å ha noe å gjøre på mens Ole er på jobb om dagene...

Senere i sommer skal jeg:

1. Være sammen med hele familien min på "familietreff" på Høgtun fhs.
2. Være hjemme på Gresset et par uker.
3. Dra på biltur til Östersund med Marianne og Johannes(hvis økonomien tillater det).

Generelle ting jeg håper sommeren vil bringe med seg:

1. Masse grillings.
2. Mye bading i både salt og ferskt vann.
3. Et par fjellturer.
4. Koselige lekestunder med tantebarn.
5. Sene kvelder i "litjstuå" med jabbing og tull.
6. Volleyballspilling/beachvolley.
7. En fargenyanse brunere enn den hvite jeg har nå.
8. Tap av et par kilo kanskje..hehe..
9. Gåturer i solnedgang.
10. En følelse av at sommeren virkelig var sommer.

Snart eksamen...

Huffa meg, så er det snart tid for eksamen. Våren vekker for meg to følelser: gleden over at sommeren snart er her, og sorgen over at det jeg liksom har tillært meg av kunnskaper skal bli vurdert.
Eksamen er nokså merkelig egentlig, alle de ting jeg har lært skal på en eller annen måte komme ned på et papir, og bli vurdert av en fremmed sensor. Det er begrenset hva man kan få nedskrevet på noen sider papir i løpet av noen timer.

Selv blir jeg veldig nervøs i slike situasjoner, og får ikke til å tenke like "klart" som jeg gjør til vanlig. Så den største og viktigste faktoren for meg i en eksamen, er egentlig hvor nervøs jeg er. På noen eksamener har jeg vært så nervøs at jeg tenker mer på å bare bli ferdig, så jeg glemmer å konsentrere meg om å få med meg alt jeg kan. Andre ganger har jeg plutselig en bitteliten blære, så jeg går på do hvert tiende minutt, og tenker mer på at jeg ikke bruker tiden rett.

Nei, eksamen er noe dritt. Selv om det er veldig kjekt å få en god karakter iblant, er det nesten ikke verdt strevet og stresset i forkant.
Av og til kjennes det nesten ut som jeg skal stryke med av stresset, men jeg har heldigvis ikke gjort det enda....bank i bordet....

Jeg har imidlertid et lite triks for å lette på trykket i slike tider; jeg tenker på at eksamen ikke er det viktigste i livet mitt, og at livet ikke faller i grus om jeg ikke står, eller får en dårlig karakter. Jeg er frisk, har en snill mann, har tak over hodet, har en fantastisk familie, og viktigst av alt så har jeg en tro på noe som er større enn alt annet på jord. Det er en som tar vare på meg uansett om jeg gjør det dårlig på eksamen, og det er en stor trøst når stresset over eksamen ligger over meg.

Influensa...

Dagen etter jeg kom hjem til påske kjente jeg at jeg ikke var helt pigg. Jeg tenkte at det kanskje var en sånn 24-timers forkjølelse, men nei da...
Jeg ble syk på ordentlig på lørdag, og siden da har jeg våknet flere ganger på natten, enten på grunn av at jeg fryser halvt i hjel, eller svetter meg kliss våt..... har ikke akkurat gledet meg til å gå å legge meg for å si det sånn.
Jeg håper jeg kan bli ferdig med dette nå snart. Hadde vært kjekt å kost meg litt når jeg er hjemme. Får liksom ikke til å kose meg med tantebarn heller, høye lyder og mas er ikke akkurat på topp 10 når man er syk...
Dakar maaii....

Snart påske:)

Nå er det snart påske!!!! 

Jeg har bare noen få dager igjen i praksis, og så bærer det rett hjem til vakre Aure for å være sammen med min herlige familie!

I påsken hjemme hos mor og far er det en deilig atmosfære som ikke kan beskrives med ord. Til tross for barnegråt og annet bråk, er det ingenting som gjør meg så tilfreds med tilværelsen... Greit nok, jeg kan hisse meg opp over litt og hvert, for eks hylende to/tre-åringer.... Men EN ting har jeg lært.....IKKE kommenter noe som har med oppdragelsen av mine tantebarn å gjøre..... Jeg har ikke barn selv....husk det Kristin....

Min svigerinne sa at hun skulle skrive opp alle de tingene jeg i allefall ikke skulle gjøre med mine barn, for så å ta det opp den dagen jeg fikk barn.... Håper hun har glemt det...

Påskeaften er en hellig ting hjemme på Gresset, særlig for meg og de to barnslige søstrene mine, Ingunn og Berit. Da er det nøye oppfølging av tradisjoner som vi har vokst opp med. Spesielt påskeegg. That`s a must.... 

Selv om påsken byr på tradisjoner og godis, er det ikke det som er viktigst å glede seg over. 

Det er gleden av å tenke på hva som skjedde for mange mange år siden på Golgata. 

Kjærlighet.

Kjærligheten er snar, oppriktig, nøysom, vennlig, 

trofast, fornuftig, utholdende, sterk,

den søker aldri sitt eget;

for hvor enn du søker ditt eget, 

forsvinner kjærligheten.

*

Om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell

- men ikke har kjærlighet,

da er jeg intet.

Om jeg gir alt det jeg eier, 

og om eg gir mitt legeme til å brennes

- men ikke har kjærlighet,

da gagner det meg intet.

Kjærligheten er langmodig og god.

*

Kjærligheten gir aldri opp.

Kjærligheten faller aldri bort.

Nå blir de stående disse tre:

tro, håp og kjærlighet.

Men størst blant dem er kjærligheten.

*

En tanke i hverdagen....

Sist lørdag gikk jeg og Marianne en tur fra Svartediket til Fløien. Når man går tur er det lett å tenke over ting som man kanskje ikke tenker så nøye over ellers. 

Vi snakket mye om barn og om barnehagen, og spesielt barn med spesielle behov. I dag er det mye fokus på barn som skiller seg ut fra mengden, og som har tydelige problemer på en eller annen måte, vi kaller dem gjerne barn med adferdsvansker eller satt på spissen, "problembarn". Mens vi snakket om dette, gikk det opp for meg en liten tanke som jeg ikke klarer å legge fra meg.

Når et barn har tydelige adferdsvansker eller et annet problem, ligger fokuset på at barnet har et problem. Det er i og for seg greit, for man skal jo finne ut hva som er problemet hos barnet. Men når da barnehagen har gjort observasjoner som viser at barnet har vansker med noe, må barnehagen få godkjenning hos foreldrene for å kunne kontakte for eks PPT. Av erfaring er ikke alle foreldre enige med barnehagens bekymringer, og vil ikke godkjenne "hjelp" fra andre. Grunner til dette kan være at foreldrene ikke ser problemet som et virkelig problem, og bagatelliserer problemet. Det kan handle om stolthet, at det er vanskelig å innse at noe kan være "galt" med barnet. Og noen vil bare ikke se sannheten i øynene. Det finnes nok mange grunner...

Når foreldre ikke vil blande inn andre, må de skrive under på at de "nektet" barnehagen å ta kontakt med andre, slik at barnet senere ikke kan gi barnehagen skyld for at det ikke fikk hjelp når det trengte det. Barnehagen fraskrives på en måte ansvaret for utviklingen hos barnet. 

Jeg må si at jeg ikke er enig i denne måten å jobbe på. Hva er det som er viktigst her? Å ikke tråkke foreldre på tærne? Eller at barn som virkelig trenger profesjonell hjelp skal få det?! 

Jeg har møtt barn som har tydelige adferdsvansker, og som barnehagen gjerne kunne tenkt seg å få inn profesjonelle for å finne ut mer, men på grunn av at foreldrene ikke har vært enige, har de ikke muligheten til det. Jeg synes det er utrolig trist at dette skjer, men det skjer oftere enn man tror. Jeg synes synd på alle de barna som ikke fikk hjelp da de trengte det.